En vitenskapelig revolusjon
Vår nyvunne kunnskap om hvordan lyset påvirker den biologiske klokken har revolusjonert belysningsbransjen. Og alt begynner med en historie om mus og mennesker.
Lysets magi
Pupillen slipper inn lys. Lyset brytes i hornhinnen og linsen. Deretter skjer det noe magisk. Det dannes et bilde på øyets netthinne, med sentrum i fovea som håndterer farge- og skarpsynet. Netthinnen består av synsceller, tapper og staver som sammen forvandler lyset til bilder. Stavene er de mest lysfølsomme. De brukes for å se i mørket, men de kan ikke skille mellom forskjellige farger. Fargesynet styres i stedet av tappene. De krever mer lys, og de finnes i tre forskjellige varianter som er følsomme for lys i spekteret rødt, grønt og blått. Hvordan lyset påvirker oss visuelt, altså synet vårt, har vært gjenstand for omfattende forskning. Vi har også antatt at mengden lys som treffer øyet, også påvirker døgnrytmen. Men hvordan henger det sammen? Det har ingen egentlig visst.
Den «hemmelige» dagslyscellen
Forskeren David Berson var en av de som grublet på sammenhengen. Man visste at mus var utstyrt med en spesiell celle i øyet som registrerte dagslys. Kunne vi mennesker ha noe lignende? Dagslysfølsomme celler som supplerer de andre reseptorene i øyet? Berson og teamet hans begynte å lete, og i 2002 fant de det de var ute etter. En celle som var følsom for hvitt lys, altså dagslys, gjemt i øyets netthinne. Der var den hittil ukjente sammenhengen mellom dagslys og døgnrytme.
En superavansert koblingsboks
I nesten to tiår trodde forskerne at dagslysreseptoren var et frittstående system som kommuniserte direkte med den delen av hjernen som kontrollerer døgnrytmen vår. I dag vet vi at det er mer komplekst enn som så. Sammen danner de fem lysfølsomme reseptorene – dagslysreseptoren, stavene og de tre forskjellige tappene – et komplekst nettverk på netthinnen.
Systemet kan sammenlignes med en superavansert koblingsboks. Tappenes informasjon om røde, grønne og blå bølgelengder gjøres om til fullfargelys som møter det hvite lyset fra dagslysreseptoren. Samtidig behandles det fargede skarpsynet med svarthvitt periferisyn. Altså er det visuelle og det biologiske systemet koblet sammen i et avansert apparat. Mengden av og kvaliteten på lyset som behandles, sendes deretter videre til hormonsystemet som regulerer produksjonen av søvnhormonet melatonin og stresshormonet kortisol.
Sammenhengen mellom øyets lysinntak – og det gjelder både dagslys og elektrisk lys – og menneskets cirkadiske rytme kan studeres på mange forskjellige måter. Fysisk, ved å måle menneskers hormonnivåer, og psykisk, ved hjelp av intervjuer og observasjoner. Med utgangspunkt i den evidensbaserte forskningen kan vi skape belysning som bidrar til en bedre døgnrytme og gjør mennesker gladere og mer opplagte.